Klinisk undersøkelse og diagnostisering
Undersøkelsen starter med at kiropraktoren inspiserer og analyserer pasientens kroppsholdning og -bygning, muskulatur og bevegelsesmønster. Kiropraktoren kartlegger deretter funksjonen i nerve-muskel-skjelettsystemet systematisk for å lokalisere feilfunksjoner i ledd og muskulatur og vurdere om disse har sammenheng med pasientens symptomer.
Kiropraktoren bruker palpasjon (undersøker med hendene) for å finne smertekilder i senefester, muskulatur, ledd og skjelettstrukturer mv. Alle ledd i bekken, ryggsøyle og nakke undersøkes med spesifikk bevegelsespalpasjon for leddlåsninger. Ofte finner en smertepunkter i muskulaturen (triggerpunkter) og betente sener/muskelfester som følge av ubalanse i muskulatur som kan være for kort, stram eller svak. Feilfunksjoner i ledd og muskulatur kan ogå gi symptomer fjernt fra hvor problemet sitter. Dette kalles «referert smerte».
Pasientens smerterapportering under den kliniske undersøkelsen er viktig, som regel klarer kiropraktoren å kartlegge hvor smerten sitter og hvilke bevegelser som gir smerter i løpet av undersøkelsen hvis denne har sitt opphav i muskel-skjelettsystemet. Dette gir kiropraktoren grunnlag for å stille en funksjonsbasert arbeidsdiagnose som grunnlag for tilrettelegging av behandling med hensikt å gjenopprette normal funksjon.
Klassiske ortopediske tester inngår som en naturlig del av kiropraktorundersøkelsen. Nevrologiske undersøkelser av senereflekser, følesans og muskelstyrke brukes for å se for å se om det er nedsatt følsomhet og/eller lammelser når det foreligger mistanke om nerverotsaffeksjon (trykk på nerven som kan skyldes prolaps eller forkalkninger).
Etter den kliniske undersøkelsen vurderer kiropraktoren om det er nødvendig med røntgenundersøkelse eller andre supplerende undersøkelser før diagnosen kan stilles og eventuell behandling iverksettes.
Kiropraktoren har gjennom sin utdannelse tilegnet seg den teoretiske og praktiske viten for å ta stilling til hvorvidt pasienten er egnet til kiropraktorbehandling, uten forutgående legeundersøkelse. Ved mistanke om underliggende organisk sykdom henvises pasienten til lege for videre oppfølging.